Jeg er Zlatan (utdrag)
Pep Guardiola, Barcelona-treneren med de grå dressene og det grublende uttrykket, kom bort til meg og så brydd ut.
Jeg syntes han var ålreit på den tida, ikke akkurat noen Mourinho eller Capello, men en ok fyr. Dette var lenge før vi begynte å krige. Det var høsten 2009, og jeg levde guttedrømmen min. Jeg spilte på verdens beste lag, og jeg hadde blitt tatt imot av sytti tusen mennesker på Camp Nou. Jeg gikk på skyer, eller kanskje ikke helt, det var en del drittpreik i avisene. Jeg var bad boy og alt mulig; en vanskelig type. Men likevel, jeg var her. Helena og ungene trivdes. Vi hadde et fint hus i Esplugues de Llobregat, og jeg følte meg på hugget. Hva kunne gå galt?
«Du,» sa Guardiola. «Her i Barca har vi begge beina på jorda.»
«Sure,» sa jeg. «Fine!»
«Så her kommer vi ikke på trening med Ferrari eller Porsche.»
Jeg nikka, kjørte ikke den kule stilen, liksom: Hva faen har du med mine biler å gjøre? Men jeg tenkte: Hva vil han? Hva slags melding er det egentlig han sender? Tro meg, jeg trenger ikke tøffe meg lenger og komme kjørende i en heftig bil og parkere på fortauet, liksom. Det er ikke det. Men jeg elsker biler. De er min lidenskap, og dessuten ante jeg noe annet bak ordene. Noe litt sånn: Ikke tro at du er noe!
Jeg hadde allerede da skjønt at Barcelona var litt av en skole, en institusjon. Spillerne var reale, ikke noe galt med dem, og Maxwell, den gamle kompisen min fra Ajax og Inter, var der. Men ærlig talt, ingen av gutta oppførte seg som superstars, og det var rart. Messi, Xavi, Iniesta, hele gjengen var som skolegutter. Verdens beste fotballspillere sto og bukka, og jeg skjønte ingenting. Det var helt komisk. Hvis en trener i Italia sier hopp, da spør stjernene: Hallo, hvorfor skal vi hoppe?
Her hoppa alle på det minste lille vink. Jeg passa ikke inn i det hele tatt. Men jeg tenkte: Gjør det beste ut av det! Ikke bekreft fordommene deres! Derfor begynte jeg å tilpasse meg. Jeg ble supersnill. Det var helt sykt. Mino Raiola, min agent og venn, sa:
«Hva er det med deg, Zlatan? Jeg kjenner deg ikke igjen.»
Ingen kjente meg igjen, ikke kompisene, ingen. Jeg ble deppa, og da skal dere vite at jeg har hatt én filosofi helt siden Malmö FF: Jeg kjører min egen stil. Jeg driter i hva folk synes, og jeg har aldri likt meg sammen med streitinger. Jeg liker gutter som kjører på rødt, hvis dere skjønner. Men nå … jeg sa ikke det jeg ville.
Jeg sa det jeg trodde man skulle si. Det var helt sjukt. Jeg kjørte klubbens Audi og sto der og nikka som på skolen, eller sånn som jeg kanskje burde stått og nikka på skolen. Jeg skjelte nesten ikke ut lagkameratene mine lenger. Jeg ble kjedelig. Zlatan var ikke Zlatan lenger, og det hadde ikke skjedd siden jeg gikk på Borgarskolen og så jenter i Ralph Lauren-gensere for første gang og holdt på å pisse i buksa da jeg skulle be dem ut. Likevel starta jeg sesongen helt glitrende. Jeg scora mål etter mål. Vi vant UEFA Supercup. Jeg strålte. Jeg dominerte. Men jeg var en annen. Noe hadde skjedd, ikke noe alvorlig, ikke ennå, men likevel. Jeg ble taus, og tro meg, det er livsfarlig. Jeg må være sint for å spille bra. Jeg må skrike og protestere. Nå holdt jeg det inni meg. Kanskje det hadde med pressen å gjøre. Jeg vet ikke.
Jeg var den nest dyreste overgangen noensinne, og avisene skrev at jeg var et problembarn og at jeg hadde en karakterbrist, all mulig dritt, og dessverre jeg lot meg prege av alt sammen — her i Barca stikker vi oss ikke ut, og jeg prøvde kanskje å vise at jeg også kunne få til det. Det var det dummeste jeg har gjort. Jeg var fremdeles rå på banen. Men det var ikke like gøy lenger.
Jeg lurte til og med på om jeg skulle slutte med fotball, ikke at jeg skulle bryte kontrakten, jeg er jo profesjonell. Men jeg mista lysten, og så kom juleferien. Vi dro til Åre, og jeg leide en snøscooter. Så snart livet står stille, vil jeg ha action. Jeg kjører alltid som en gærning. Jeg har dundra av gårde i tre hundre og tjuefem i Porsche Turboen min, og stukket av fra snuten. Jeg har gjort så mye sinnssykt at jeg nesten ikke vil tenke på det, og nå suste jeg rundt på scooteren min oppi fjellet, fikk frostskader og hadde det utrolig moro.
Endelig noen adrenalinkick! Endelig den gamle Zlatan, og jeg tenkte: Hvorfor skal jeg fortsette? Jeg har jo penger. Jeg trenger ikke å slite med idiotiske trenere. Jeg kan ha det gøy i stedet, og passe på familien. Det var en fin tid. Men det varte ikke lenge. Da vi dro tilbake til Spania, kom katastrofen. Kanskje ikke med en gang, den kom smygende, men den lå i lufta.