Ung gutt i snø
Flere mennesker hadde stoppet ved en skikkelse i veikanten. Det var en gutt i femtenårsalderen som lå og sov, sikkert full. Det hadde begynt å snø den kvelden. Flere centimeter hadde lagt seg allerede. Gutten var rød i ansiktet der han lå, men kroppen var dekket av snø. Han hvilte hodet på den ene armen.
Menneskene sto stille og så på ham. Til slutt bøyde en av dem seg ned og ristet i gutten. Det var en middelaldrende mann med sixpencelue. Forsiktig begynte han å børste snøen av gutten. Gutten må ha sovet tungt, for han våknet ikke. Tilskuerne mumlet. Mannen med sixpencen følte på guttens bryst en liten stund, før han snudde seg og sa noe til de andre. Det så ut til at de ble beroliget.
Over dem falt tunge snøfiller. De drev skrått inn i de gule lyskjeglene fra gatelyktene, hvor de liksom blaffet opp for et par sekunder, før de igjen forsvant ut i mørket. Det kunne se ut som om det bare var der det snødde, under lampene. Sto man et stykke unna gruppen, ville man knapt høre stemmene deres. Snøen dempet alle lydene. Menneskene ville være ensomme, stumme skygger.
Mannen hadde løftet den sovende guttens hode opp i fanget sitt. Etter en stund åpnet gutten øynene, blunket litt, og så forundret opp på alle folkene.
«Svarte», sa han.
En av tilskuerne, en mann med dyr frakk og armen om livet på ei jente, sa noe som fikk de andre til å le. De så ned på gutten og lo, men latteren klang tamt i snøværet. Gutten sa ikke noe, han bare lå der med hodet i fanget til sixpencemannen og så opp på dem. Det ble stille, men ingen gikk.
«Blir’e av den forbanna bussen», sa gutten til slutt, og kom seg langsomt på beina.
Han ble stående og svaie. Gradvis oppløste gruppen seg. Tilskuerne forsvant inn i natten, hver til sitt, men mannen med sixpencen ble stående.
«Fryser du, gutt?» spurte han.
«For en lue», sa gutten.
De så lenge på hverandre. Mannen ville klappe ham på skulderen, men gutten vred seg unna og gikk sjanglende og bablende bort.
Da han var forsvunnet, sto mannen med sixpencen stille en stund. Av de heiste skuldrene kunne man se at han frøs. Hendene hadde han dypt i jakkelommene. Han stirret på den bare flekken der gutten hadde ligget. Den var formet etter kroppen hans, og kunne minne om politiets opptegning rundt et lik. Snøen la seg over flekken, og snart var også den borte.
Mannen trakk sixpencen ned over de røde ørene, så langt det lot seg gjøre. Snøen lå urørt og gul i lyset fra gatelyktene. Det var ingen i sikte.