Å DREPE ET BARN
Det er en lett dag og solen står skrått over sletten. Snart skal klokkene ringe, for det er søndag. Mellom et par rugåkre har to unge funnet en sti som de aldri har gått før, og i de tre landsbyene på sletten blinker det i vindusrutene. Menn barberer seg foran speilet på kjøkkenbordet og kvinner skjærer nynnende opp brød til kaffen og barn sitter på gulvet og knepper stroppelivet sitt. Det er den lykkelige morgenen til en vond dag, for i dag skal et barn i den tredje landsbyen drepes av en lykkelig mann. Ennå sitter barnet på gulvet og knepper stroppelivet, og mannen som barberer seg, sier at i dag skal de ta en rotur nedover elven, og kvinnen nynner og legger det nyoppskårne brødet på et blått fat.
Det farer ingen skygge over kjøkkenet, og likevel står mannen som skal drepe barnet, ved en rød bensinpumpe i den første landsbyen. Det er en lykkelig mann som titter inn i et kamera, og i søkeren ser han en liten blå bil, og ved siden av bilen en ung pike som ler. Mens piken ler og mannen tar det pene bildet, skrur bensinforhandleren lokket fast på tanken og sier at de får en fin dag. Piken setter seg i bilen, og mannen som skal drepe et barn tar opp lommeboken og sier at de skal kjøre til havet og ved havet skal de låne en båt og ro langt ut. Gjennom de åpne vinduene hører piken i forsetet hva han sier, hun lukker øynene og da hun lukker øynene, ser hun havet og mannen ved siden av seg i båten. Det er ingen ond mann, han er glad og lykkelig, og før han går inn i bilen, står han et øyeblikk foran radiatoren som gnistrer i solen, og nyter glansen og lukten av bensin og hegg. Det faller ingen skygge over bilen, og den blanke støtfangeren har ingen bulker og den er heller ikke rød av blod.
Men samtidig som mannen i bilen i den første landsbyen slår igjen døren til venstre for seg og trekker ut selvstarterknappen, åpner kvinnen på kjøkkenet i den tredje landsbyen skapet og finner ikke sukkerbiter. Barnet som har kneppet stroppelivet og knyttet skoene, står på knærne på sengebenken og ser elven som snor seg mellom oretrærne og den svarte robåten som ligger opptrukket i gresset. Mannen som skal miste sitt barn, er ferdig barbert og folder nettopp sammen speilet. På bordet står kaffekoppene, brødet, fløten og fluene. Det er bare sukkerbiter som mangler, og moren ber barnet løpe over til Larssons og låne noen sukkerbiter. Og mens barnet åpner døren, roper mannen at det haster, for båten venter på stranden, og de skal ro så langt som de aldri før har rodd. Da barnet deretter løper gjennom haven, tenker det hele tiden på elven og på båten og på fiskene som slår, og ingen hvisker til det at det bare har åtte minutter igjen å leve, og at båten skal ligge der den ligger hele den dagen og mange flere dager.
Det er ikke langt til Larssons, det er bare tvers over veien, og -mens barnet løper over veien, suser den lille, blå bilen inn i den andre landsbyen. Det er bittelite sted med små røde hus og nyvåknede mennesker som sitter på kjøkkenet med kaffekoppen hevet, og ser bilen rase forbi på den andre siden av hekken med en diger støvsky bak seg. Det går fryktelig fort, og mannen i biler ser epletrærne og de nytjærede telefonstolpene fare forbi som grå skygger. Det dufter av sommer gjennom vinduene, de raser ut av landsbyen, de ligger fint og sikkert midt i veien og de er alene på veien – ennå. Det er herlig å ferdes aldeles alene på en myk bred vei, og ute på sletten går det enda bedre. Mannen er lykkelig og sterk, og med høyre albue kjenner han sin kvinnes kropp. Det er ingen ond mann. Han har hastverk med å komme til havet. Han kunne ikke gjøre en katt fortred, men likevel skal han snart drepe et barn. Mens de raser av sted mot den tredje landsbyen, lukker piken igjen øynene og leker at hun ikke skal åpne dem før de kan se havet, og hun drømmer i takt med bilens myke krengninger om hvor blankt havet vil ligge der.
For så ubarmhjertig er livet konstruert at et minutt før en lykkelig mann dreper et barn, er han fremdeles lykkelig, og et minutt før en kvinne skriker av redsel, kan hun lukke øynene og drømme om havet, og det siste minutt av et barns liv kan barnets foreldre sitte på et kjøkken og vente på sukkerbiter og snakke om barnets hvite tenner og om en rotur, og barnet selv kan lukke en port og begynne å gå over en vei med noen sukkerbiter pakket inn i hvitt papir i høyre hånd, og hele dette siste minuttet ingenting annet se enn en lang blank elv med store fisker og en bred robåt med stille årer.
Etterpå er alt for sent. Etterpå står en blå bil på tvers over veien og en skrikende kvinne tar hånden fra munnen og hånden blør. Etterpå åpner en mann en bildør og forsøker å stå på bena enda han har et hull av redsel inni seg. Etterpå ligger noen hvite sukkerbiter meningsløst strødd ut i blod og grus og et barn ligger ubevegelig på maven med ansiktet hardt presset mot veien. Etterpå kommer to bleke mennesker som ennå ikke har fått drukket kaffen springende ut gjennom en port og ser et syn på veien som de aldri skal glemme. For det er ikke sant at tiden leger alle sår. Tiden leger ikke et drept barns sår og den leger dårlig smerten hos en mor som har glemt å kjøpe sukkerbiter og sender sitt barn over veien for å låne, og like lite leger den angsten hos en tidligere lykkelig mann som har drept barnet.
For den som har drept et barn, reiser ikke til havet. Den som har drept et barn, reiser langsomt hjem i taushet og ved siden av seg selv har han en stum kvinne med bandasjert hånd, og i alle landsbyer de passerer, ser de ikke et eneste muntert menneske. Alle skygger er veldig mørke, og når de skilles, er det fremdeles i taushet, og mannen som har drept barnet, vet at denne tausheten er hans fiende og at han kommer til å trenge år av sitt liv for å beseire den ved å skrike at det ikke var hans feil. Men han vet at det er løgn, og i sine nattlige drømmer skal han i stedet ønske at han får tilbake ett eneste minutt av sitt liv for å gjøre dette eneste minutt annerledes.
Men så ubarmhjertig er livet mot den som har drept et barn, at alt etterpå er for sent.