«Nå går vi for gull!»
(Elleve ranere står i skogholtet, påsken 2004)
Elleve mann står i mørket i et skogholt i utkanten av Sandnes. Den ene heter David A. Toska og er akkurat blitt far, den andre er en einstøing fra Hedmarken og den tredje er skilt og far til to.
Etter planen kom den hvite varebilen og hentet dem i rekkehuset på Skjeneholmen, der ranerne hadde samlet seg, ca. klokken 03.30 denne aprilnatten. Madrasser, sengetøy, søppel og alt som bør brennes for å slette spor, ble kastet inn i varebilen. De satte seg inn og kjørte ut til skogholtet lederen hadde valgt som oppmarsjeringsplass. Mennene hoppet ut og ble stående i ly av natten og trærne mens varebilen returnerte til Skjeneholmen for å hente de andre, som gikk urolige rundt og så ut i mørket som snart skulle få et blålig skjær, og jo lysere det ble, desto mer nærmet det seg.
Det er ikke slik at alle kriminelle er kaldblodige. Stemningen i huset var anspent. Flere var usikre på planen, og noen trakk seg i siste liten. Lederen for ranet hadde forsøkt å støtte dem, å overtale og gi dem selvtillit, men natten før ranet var de elleve.
Elleve mann står i et skogholt i utkanten av Sandnes. Kanskje vet de ikke hvor stort det skal bli. Kanskje aner de det, og kanskje frykter noen det. Må de ta gisler, skal de ta gisler. Må de skyte, skal de skyte. Ingenting skal hindre dem. Tilstanden lederen av ranet er kommet i, og som han forsøker å overføre til de andre, kan sammenlignes med tunnelsyn. De skal føle målet, tenke på målet, alt skal dra dem mot målet, som er gjemt bak en tynn glassplate.
Elleve mann står i mørke kjeledresser, mørke støvler og hansker i skogholtet.
Den fjerde er ugift, den femte har kun videregående skole, den sjette er en svenske med et godt smil. De bærer skuddsikre vester og er bevæpnet med AG3-gevær, MP5, Colt 45 og Kalashnikov. Bare i kraft av å løfte en svart AG3, kjenne tyngden i hendene, høre lyden av et fullt magasin som settes på plass, skjer en forandring i dem. Det er som om de blir litt større enn før, høyere, brystkassa blåses opp, hodet heves, hjertet slår raskere, som gir mer oksygen til hjernen, som igjen skaper en følelse av oppstemthet og klarhet, som kan minne om testosteron-kicket man kan få av anabole steroider. En følelse av å være overlegen. En kraftig følelse av å være mann.
Men våpen skaper også et større alvor. Kan de stole på laget lederen har plukket ut? Sammensetningen er ny, og ikke alle har jobbet med hverandre før. Hvis én feiler, går laget ned. Én feil, og fedre må følge sine barns oppvekst gjennom brev de får i fengselet. De må stole på hverandre nå.
Elleve mann star i skogholtet og vet det er for sent å snu da de ser det svarte over dem fortrenges av noe blålig. Den syvende er servicetekniker, den åttende er vernepleier og den niende selvstendig næringsdrivende. De skal angripe som en geriljatropp med spesialiserte oppgaver. Uovervinnelig er følelsen som blir forsøkt skapt. Det er samme følelse late ranere gir seg ved å ta amfetamin før de stormer en bank. Dyktige ranere skal få den følelsen av å være godt forberedt, så godt at de legger inn i planen at noe går galt, slik at de må iverksette plan B. Men i slike planer ser man for seg mennesket som en maskin der aktørene inngår som tannhjul, som gjør akkurat som forventet i ti av ti tilfeller. Må det improviseres, gjøres det perfekt i den perfekte plan, slik man kan se for seg at ranets bakmann, David A. Toska, lå og drømte om i rekkehuset på Sandnes mens hans nyfødte baby sov ved siden av ham. Men mennesket er ikke perfekt.
Elleve mann står i skogholtet og hører siste repetisjon av planen før det første morgenlyset viser seg denne aprildagen 2004. I en time står de her og venter. Så ruller en Saab, en Range Rover og en Ford inn på området.
Norsk Kontantservice (Nokas) lå på den tiden i Norges Banks gamle lokaler på Domkirkeplassen i Stavanger. Et knutepunkt. Midt i byen. Omgitt av butikker, domkirken, busser og mennesker. Nokas fyller og tømmer minibanker, oppbevarer og gir ut kontanter til banker og næringslivskunder.
Mye penger, har ranslederen uttalt til ranslaget. Over en milliard, for å være mer nøyaktig.
Elleve mann står i skogholtet og taper et hvitt sørgebånd (én forklaring er at Toska på denne maten hedret sin drepte venn William Ellingsen) rundt overarmen. Syv personer skal inn i Nokas, fire skal holde vakt ute. Toska skal selv via en ørepropp ha kontakt med enhetene. De på utsiden skal være tungt bevæpnet, ha svarte hjelmer og skuddsikre vester. Vester fordi Toska av erfaring vet at det finnes en ørliten mulighet for å bli beskutt.
Men planen er at det ikke skal skje.
Det er nå tolv som forlater skogholtet og går mot bilene som venter. Den tiende er rørlegger, den ellevte ettbarnsfar og den tolvte er oss. Hvorfor er vi der? Fordi ranets leder ber oss komme. Han ønsker å gjøre dette med oss som tilskuere. Planen er for stor til ikke å ha publikum, for voldsom til ikke å bli snakket om. Planen er å beleire Domkirkeplassen mens ranet pågår, og fremstå så overlegne og fryktinngytende at det lokale politiet må trekke seg tilbake. Ved å aksjonere i dagslys opererer de blant sivile, og de kjenner politiets instruks: Man skal ikke sette tredjemanns sikkerhet i fare. Politiet skal ikke delta i en krig i byen. Derfor skal ranslaget utstråle fare og galskap, de skal opptre som soldater som kan starte krig hvis de må. Småbarnsfedrene, vernepleieren, einstøingen, alle skal de utstråle at de er overmennesker.