Elefanten i det norske rommet
Den voksende elefanten i det norske hus er at vi vet at hundretusener blør og dør på terskelen til vår egen verdensdel, men vår samlede innsats for å hjelpe dem er mindre enn det vi bruker på et gjennomsnittlig veikryss på E-18.
Det er ikke utfordringene med et flerkulturelt samfunn, islam eller norske fremmedkrigere i Syria som er «elefanten i rommet». Norske journalister, PST og terrorforskere har i lang tid fylt sendinger og spalter med trusler om hva som kanskje kan komme til å skje.
Elefanten i vårt norske hus er at vi verken snakker mye om eller gjør mye for de som rammes av vår tids største humanitære utfordring og krig i og omkring Syria. Utenverdenens manglende engasjement i Midtøsten skaper lidelse og bitterhet blant millioner. Det er en langt større trussel mot våre idealer og interesser enn de hjemlige problemene som faktisk dominerer nyhetsbildet.
Tryggere
Det norske samfunn har aldri vært rikere, tryggere og friere enn nå. Ingen andre samfunn har noensinne før gjort det så godt på internasjonale rangeringer over menneskelig utvikling, sikkerhet og rettigheter som Norge de siste 20 år. Mord og vold er redusert og levealder, levestandard, helse, utdanning og likestilling kraftig forbedret.
Dette har skjedd i innvandringens tidsalder. Vår ene fryktelige terroraksjon siden 2. verdenskrig, i 2011, Europas verste de siste årene, ble utført av en norsk nordmann fra Oslos vestkant.
Humanitær stormakt
Så vi skulle ha de beste forutsetninger for å konsentrere oss om ofrene for krig, katastrofer og terror der den faktisk tar tusener av menneskeliv hver måned, i Syria. Eller der vi ser hundrevis drukne hver måned, i Middelhavet. For er vi ikke en humanitær stormakt der behovene er størst?
La oss se nærmere på hva vi faktisk ga i nødhjelp til de nå over 15 millioner som har flyktet fra eller befinner seg inne i Syrias krig. Utover fjerning av kjemiske våpen og litt støtte til Libanon gjennom Verdensbanken, ga den norske statskassen i fjor 600 millioner kroner til syriske krigsofre. Det er 40 kroner per nødstedt. 11 øre dagen til de som har mistet alt.
De over 3,8 millioner flyktningene i nabolandene kan i tillegg konkurrere om 1.500 plasser i Norge som det tar evigheter å realisere. Eller de kan gi opp og kaste seg på livsfarlige flåter som driver over Middelhavet. Da kan de få med seg at Norge har tilbudt hundeførere, dokumentgranskere og politifolk til vår europeiske yttergrense for å holde ulovlige migranter borte, men ingen fartøyer til å plukke opp flyktninger som er i ferd med å drukne.
Ingen livredning
Så «elefanten i rommet» er ikke den manglende dekningen av alle mulige små og store, teoretiske og virkelige, problemer med islamistiske ekstremister i vårt land eller «på vei mot vårt land» .
Vi har aldri hatt flere som har som fulltidsjobb for å minne oss på at det som ikke har skjedd kanskje kan komme til å skje en dag. Den voksende elefanten er at vi vet at hundretusener blør og dør på terskelen til vår egen verdensdel, men vår samlede innsats for å hjelpe dem er mindre enn det vi bruker på et gjennomsnittlig veikryss på E-6 eller E-18. At vi brukte nesten hundre ganger mer på juleshoppingen i fjor enn vi brukte på femten millioner i nød i og rundt Syria. At vi sender krigsskip for å passe på vår handelsflåte utenfor Somalia, men ingen fartøyer for å plukke opp skipbrudne i det havet vi drar flokkevis til på ferie. At vi ga mange tusen fra Balkan beskyttelse i Norge på 1990-tallet da vi hadde dårligere kommuneøkonomi enn vi har nå.
De fleste har fått med seg at det ikke siden tiden etter andre verdenskrig har vært så mange flyktninger i verden som nå. Vi må snakke om elefanten i rommet.