Mellom Syria og Sagene
Fra fare til ufare, fra død til liv, fra stanken av lik til lukten av middag – det er ikke helt enkelt å gå ut av en krig og inn i fred. Egentlig skulle dette korrespondentbrevet handle om min siste reise: Ti dager i Syria.
Hovedpersonen skulle være 12-årige Jumma fra Aleppo. Jeg møtte ham på en proteseklinikk der en fysioterapeut tøyde hans høyre beinstump, kuttet like under kneet. Jumma skrek ikke, det kom ikke en lyd fra ham, men han skar grimaser i smerte.
Han hadde mistet beinet i krigen. Men som med de fleste syrere, fra landet der tragedier sjelden kommer alene, var det ikke hele historien. Jumma mistet lillebroren Omar på seks år i samme bombeangrep. I tiden etterpå spurte han mye oftere etter Omar, hvordan det gikk med ham, enn om sitt eget, avrevne bein.
Siden broren aldri ville komme tilbake, var alt Jumma ønsket seg nå et nytt bein.
– Hva vil du gjøre når du får protesen? spurte jeg.
– Sykle. Jeg liker å sykle, svarte Jumma.
– Har du en sykkel? spurte jeg.
– Nei, svarte han, og noe i meg sluknet.
Jeg skulle også ha skrevet om landsbyene jeg kjørte gjennom. Forlatte, spøkelsesaktige, ødelagte av krig. Om hvordan de eneste lydene jeg hørte i Aleppos gamleby, var lydene av vinden gjennom ruinene og mine egne trinn over knust glass. Eller detaljene i ødeleggelsen, for det er ofte i detaljene at brutaliteten av det som er skjedd, åpenbarer seg. Det ligger en skolebok der, i ruinene i Aleppo, med alfabetet skrevet med barnehånd. Et annet sted ligger en symaskin, tilhørende en eier som kanskje lever, kanskje ikke.
Alt dette skulle korrespondentbrevet handle om: Jeg hadde full notatblokk og tanker som ønsket å bli uttrykket etter reisen gjennom krigen.
To verdener
Men slik blir det ikke, i hvert fall ikke helt.
For denne uken landet jeg i Oslo, og jeg mistet balansen.
Noen minutter før jeg skriver dette, og 16 og en halv time etter at jeg landet på Gardermoen, kjørte jeg langs Ring 2. Solen skinte og menneskene på fortauene myste mot den. Et par i 30-årene gikk med hund og barnevogn. En kvinne i tights jogget med så spretne skritt at hun så ut som hun løp på en trampoline. To barn løp etter hverandre mens de lo. På en benk på en gressplen satt tenåringer som så ut som de var forelsket.
Og det var sykler, sykler overalt, overalt var det sykler.
Jeg ble så overveldet at jeg bare måtte stanse, tilfeldigvis på Sagene, og det er her, på en utendørskafé like ved der jeg parkerte, at et alternativt korrespondentbrev blir til. Ikke det jeg planla, ikke engang det jeg helst vil skrive, men antakelig det eneste jeg klarer å gjennomføre. Et brev i skjæringspunktet mellom to verdener som sjelden møtes; mellom krig og fred; eller i dette tilfellet mellom Syria og Sagene.
Å reise mellom disse to verdene kan føre til ubehag, ubalanse, og hvis det skjer for brått, til vanvidd. I beste fall kan det også gi klarsyn, men det er det ikke alltid like lett å – vel – se klart.
Ubalanse
Når jeg sier ubalanse, la meg utdype:
Sommeren min er blitt tilbrakt i Irak og Syria. Mosul og Aleppo. Tøffe turer, tett inntil hverandre. Turer der en uforholdsmessig stor del av menneskene jeg har intervjuet har begynt å gråte mens de snakker med meg. Voksne mennesker, men tårene har bare rent.
Spesielt Mosul-turen brente seg inn i kropp og sjel, med sine avrevne kroppsdeler, råtnende lik, luftangrep, barn med tomme øyne, gamle menn som skalv i frykt.
I tillegg til den fysiske faren
Jeg har førstehjelpsutstyr med meg når jeg reiser. Ikke av typen termometer og paracet, men utstyr til å stappe kulehull eller forhindre at en lunge kollapser. Hvor jeg har utstyret gir en god indikasjon på hvor farlig jeg vurderer at reisen er. På noen turer lar jeg det ligge igjen på hotellet. På andre turer ligger det i bilen, enten i bagasjerommet, eller, hvis faren er stor, rett ved siden av meg. I Mosul vurderte jeg faren til å være så stor at jeg bar det på kroppen mens jeg jobbet. Tourniquetene som kan stanse fatale blødninger ble fordelt i flere lommer slik at jeg uansett hvor jeg måtte bli skadet skulle finne dem raskt, raskt, raskt.
Og slik gikk min sommer.
Ut av krig, inn i fred
Jeg er privilegert som kan forlate krigen – de aller fleste som opplever den, er fanget i den til volden opphører eller livet slutter.
Likevel: Det er ikke helt enkelt å gå ut av en krig og inn i fred – fra fare til ufare, fra død til liv, fra stanken av lik til lukten av middag, fra lyden av skuddsalver til samtaler om oppussing av badet.
Overgangen setter meg ofte ut av balanse, i større eller mindre grad. Noen ganger ikke mer enn at det er glemt uken etter, andre ganger så ille at jeg føler jeg står på kanten av et stup.
Det kan fortone seg slik:
Først, når jeg er ute av fysisk fare, har jeg vekselsvis lyst til å slå hjul i pur glede over å være i live, og å bryte ut i gråt over alle dem som ikke er det. Alle sanser, alle følelser, alt er mer intenst. Som å leve, men ganger fem.
Så, når kroppen oppfatter at tryggheten varer ved, går energien ut av den som luften av en sprukken ballong og jeg kan sove lenger enn jeg trodde var fysisk mulig.
Etterpå kommer følelsen av at jeg ikke riktig er her.
Ikke her, i freden, men heller ikke lenger der, i krigen.
Det er som om livet foregår utenfor meg selv.
Eller som om menneskene rundt meg fortsetter livene sine som før, men at jeg ikke lenger henger med.
Det sies at det aller vanskeligste er å komme hjem. Soldaten som sover som et barn ved frontlinjen, men plages av mareritt hjemme, vet det. Hjelpearbeideren som bevisst unngår å lese norske nyheter om smørkriser og formuesskatt de første ukene etter endt utenlandsoppdrag, vet det. Journalisten som drikker vin som om det var vann når reisen er over, vet det.
Og jeg vet det. På utsiden fungerer jeg som før: Jeg snakker når jeg må og smiler når jeg bør, men alt er tappet for mening.
Kafeen i solskinnet
Så også her på kafeen på Sagene.
Alt rundt meg er tomt, selv om bordene er fulle.
Menneskene, de føles så fremmede, de som kjenner fred, og bare fred.
Det er ingen skarpskyttere i vinduene på bygårdene her, ingenting å skvette for, ingen grunn til å se seg over skulderen, ingen grunn til å bruke sko jeg kan løpe fort i på plutselig varsel.
Vet de det, menneskene på bordene rundt meg, at man aldri kan ta slikt for gitt?
En jente i blomstrete sommerkjole går til en mann ved et av bordene. Akkurat nå tar hun av seg genseren og legger vesken på en stol. Hun har oransje negler på fingertuppene som hun stryker over skjegget til mannen, og hun har ikke blod noen steder på kroppen.
Like ved deler en venninnegjeng en flaske hvitvin. Med ryggen til en åpen plass, der farene for et angrep bakfra er så mange at jeg nesten ikke kan telle dem, men de bryr seg ikke, de bare snakker og ler med ansiktene vendt mot solen.
Et par spiser hamburgere da det kommer en lyd, en hyggelig barnelyd, fra en vogn. Mannen lener seg mot vognen, og der inne sitter et barn, et smilende barn og aller viktigst, et helt og intakt barn, uten slike hule øyne som er i stand til å drepe innsiden av et anstendig menneske.
Alle disse folkene, vet de hvor heldige de er?
Og har det alltid vært så mange sykler i denne byen? Voksne på sykler, barn på sykler, barneseter med sykler under, hunder med sykler i enden av et bånd.
Om å låne en sykkel
Etter at jeg traff Jumma på proteseklinikken i Aleppo besøkte jeg ham hjemme. Skjønt, han var ikke egentlig hjemme. Noen måneder etter at han mistet beinet, mistet familien huset. Det ligger blant ruinene i Øst-Aleppo nå, og de har ikke råd til å gjenoppbygge det. Nå bor de på lånt tid et lånt sted, et sted der Jumma innimellom står på balkongen og ser ned på en ødelagt gate og barna som leker i den.
Han sier han kanskje innimellom får låne en sykkel, når han bare får et bein.
Å kjøpe en er ikke aktuelt. Familien er så fattig at Jumma allerede har jobbet som skredder i flere år. Kanskje er det derfor han gremmes over bokstavene han skriver i en bok, de gjenspeiler ikke alderen hans, men ser ut som de tilhører et yngre barn. Han sluttet på skolen da krigen begynte.
Det er gjerne slik, når jeg snakker med mennesker fanget i krig. Hendelser som hver og en ville ha definert et liv i fred – som å miste et bein, å miste en bror, å miste et hjem, å miste en skolegang – blir leddsetninger i historien om et liv i krig. Tapene ligger lag på lag.
Uvitenhetens slør
Den amerikanske filosofen John Rawls stiller spørsmål om hvordan vi best kan skape et rettferdig samfunn. I et tankeeksperiment plasserer han oss bak det han kaller et slør av uvitenhet som skjuler den vi er. Vi vet ikke hvilke ferdigheter, religion, hudfarge, sosiale og økonomiske fordeler vi har. Hvordan vil vi da velge å innrette samfunnet, hvordan vil vi da fordele godene? spør Rawls.
Ingen ville vel da ha skapt en verden der noen barn får både bein, sykler og levende småsøsken, andre ingen av delene.
Der noen barn får fred, andre ikke.
Og det er der de krasjer, de to verdenene i dette korrespondentbrevet, Sagene og Syria. Ikke så mye i tanken på at de eksisterer, side om side, men i tanken om at den ene kanskje gir blaffen i den andre.
Det skjer ikke høylytt, kollisjonen etterlater ikke engang noen synlige spor, men noe brister stille, inne i et menneske.
En sykkel til Aleppo
På vei fra kafeen går jeg forbi en plen. Gresset er nyslått. Jeg bøyer meg ned, tar en tust i hånden, fører den til nesen.
Døende gress for å kjenne at jeg lever.
Det som brister, kan innimellom repareres.
Innimellom ikke.
Jeg går med gresset i hånden i en lang stund, forbi flere sykler.
Jeg lover meg selv at jeg skal sende en sykkel til Aleppo.